Utleie av elsparkesykler. Keiserens, eller kanskje kommunens nye klær?

Er utleie av sparkesykler forankret i en godt gjennomarbeidet forretningsmodell, eller er det ganske enkelt bare et prøveprosjekt med fatale konsekvenser?

Det er lørdag morgen. Datoen er 15.1.2022. Før frokost strømmer jeg raskt gjennom nyheter på mobilen. Der leser jeg “Elsparkesyklist døde etter ulykke i Stavanger.”

Nok et dødsfall knyttet til bruk av elsparkesykkel. Det er knusende tragisk. Det er det fjerde dødsfallet grunnet elsparkesykkel siden innføringen av sparkesykler i 2019. Jeg har sett med forundring på hvordan et produkt som har skapt så mange problemer allikevel får beholde sin plass i samfunnet. Er det blitt slik at hvis man kan sette på merkelappen “innovasjon” eller “bærekraftig miljøtiltak” så er den nærmest fredet. Er dette egentlig innovasjon som bidrar til miljøet?

Vi har i dag to markeder for elektriske sparkesykler. Det ene markedet er gjennom utsalg av sparkesykler til i hovedsak privatmarkedet og det andre markedet er utleie av elsparkesykler gjennom en kommersielle aktører. Utleie av elsparkesykler er forankret i en forretningsmodell, som jeg skal gå litt inn på her.

La oss først gå 100 år tilbake i tid Dagens motordrevne sparkesykler i seg selv er ikke en innovasjon. Allerede rundt 1912 ble det benyttet motordrevne sparkesykler til rekreasjon for de rikeste. Den ble blant annet populær blant kvinner da klesdrakten kvinnene brukte den gang ofte var lange kjoler som gjorde det vanskelig å bruke tradisjonell sykkel. Disse motordrevne sparkesyklene ble også testet ut av politi og postbud. Det ble ingen kommersiell suksess. Det var flere grunner til det, blant annet pris, men hovedgrunnen var at det ikke var behov. Den var tenkt å erstatte sykkel og motorsykkel, men da sykkelen var rimeligere i innkjøp, og motorsykkel lå omtrent i samme priskategori, som forøvrig hadde sete, ble den ofte ikke førstevalget.

Dagens utfordringer Relativt kort tid etter utrulling av elsparkesykler i de største byene begynte problemene å melde seg. I begynnelsen kunne man lese omtrent ukentlig om stygge og alvorlige personskader. Vi hørte om elsparkesykler som var til hinder for gående og syklende, fordi brukerne satte dem fra seg hvor som helst. Svaksynte og blinde snublet i dem og skadet seg. Elsparksykler hopet seg opp i bybildet. Allerede da burde myndighetene tatt grep, men de virket nærmest handlingslammet.

Min interesse og faglige kompetanse innefor innovasjonsstrategi og forståelse, gir meg lyst til å se litt mer på forretningsmodellen for utleie av sparkesykler og hvorfor dette ble nærmest ukritisk innført som et innovativt miljøtiltak i de største byene i landet. Ved å benytte seg av innovasjonsstrategi metodikk og verktøy kan man få verdifull innsikt rundt svakheter og styrker med forretningsideen.

Forretningsmodellen Enhver utrulling av et produkt eller en tjeneste i markedet er først og fremst basert på antakelser. Disse antakelser bør være styrket av fakta som kan vise at det finnes et marked for konseptet. For at det skal finnes et marked må det være et behov. Som oftest er dette behovet knyttet til et problem kunden har. Et nytt konsept erstatter som oftest en tjeneste eller produkt som finnes i markedet allerede. I 98% av tilfellene vil en innovasjon erstatte et eksisterende produkt eller tjeneste. Dvs. et nytt produkt som løser et problem på en bedre måte, og hvor kundene har et ønske om å gå fra det gamle til det nye. Når det gjelder utleie av elsparkesykler er det ikke helt tydelig hvilket behov den dekker. La oss ta dette litt fra hverandre.

Grovt oppsummert har vi 3 aktører i dette markedet:

1. Sluttbruker: De som bruker produktet/tjenesten. Man bør vite hva produktet løser for denne gruppen. Gruppen kan segmenteres ift alder, kjønn, osv. men segmentering er mer hensiktsmessig når man gjennomfører markedsrelatert segmentering. Og segmentering har mange svakheter. Et alternativ til segmentering er Jobs-To-Be-Done rammeverk. Den går ut på å finne ut hva er det kunden ønsker å få gjort. Den er mer kvalitativ, men kan gi verdifull innsikt i kundens behov, og de underliggende omstendigheter.

2. Nøkkelpartner:

Kommunen: Tilbyr infrastruktur, markedsarena. Bør ha ansvar for at alt går på skinner.

3. Utleie-selskapene:

Bidrar med teknologi, produkt, betalingsløsning, kundeservice, markedsføring, osv.

Identifiser problemet kunden sliter med En grunder skal elske problemet. Ikke produktet. Å identifisere, definere og bekrefte et problem er første skritt i en god forretningsmodellsom øker mulighetene for vekst. Man vil da ha et mye bedre utgangspunkt for å finne en god løsning som løser problemet. Veldig ofte fokuseres det for mye på løsningen, teknologien. Det er helt normalt, og skjer i 80-90% av tilfellene. Det kan lønne seg å være dette bevisst.

Verdiskapning I en forretningsmodell skal en alltid identifisere et såkalt verdiforslag.(Value Proposition) Med verdiforslag menes hvilken verdi produktet skaper for kunden, og hvilket problem produktet løser for kunden. Det er også viktig å definere kunden. Kunden er alltid sluttbrukeren, og det er alltid sluttbruker en skal basere sine data på. En maundersøkelse kan være nyttig, men ofte er tilbakemeldinger fra kunder ikke basert på den hele og fulle sannhet. Henry Ford sa. “ Hvis du spør folket hva de ønsker seg, vil de si raskere hester.”

Når man jobber med innovasjonskonsepter er usikkerhet rundt fremtidig suksess alltid en faktor. Ved første øyekast er konseptet av utleie av elsparkesykler interessant. Det er fordi det i utgangspunktet virker som en god ide. Men når man ser nærmere på den og tar med resultatene etter 2 år i markedet så mangler den mye av det som kreves i en god forretningsmodell. Men i hovedsak er det nok produktet og infrastruktur som svikter på en del punkter.

Finnes det et behov i markedet? Et av argumentene fra utleieselskapene (ref. fra et selskaps nettsider) er at løsningen gir mennesker større mulighet til å utforske byen raskere. Fra et rent praktisk perspektiv kan man si at dette er en sannhet. Det er raskere enn å gå. Men alle påstander må være basert på fakta for å kunne implementeres som et solid grunnlag i forretningsmodellen, og for å være faktabasert må man ha gjennomført en markeds- og kundeundersøkelser som bekrefter et behov. Det er mange elementer man må ta hensyn til. Har man stilt de riktige spørsmålene? Hva med vintermånedene? Er de funksjonelle, emosjonelle og sosiale dimensjoner til "jobben" kunden ønsker å få gjort tatt med i regnestykket. Er infrastrukturen god nok til at dette er en sannhet. Alt dette må tas med i betraktningen og er viktig innsikt å ha før man ruller ut produktet i markedet. For å tilegne seg innsikt og forståelse kan man benytte JTBD - metodikk som fokuserer på omstendigheter og årsakssammenhenger og som i hovedsak fokuserer på hvilken jobb kunden skal få utført. Erstatte bilpendling? Et annet argument fra en avisartikkel ble det uttalt fra et utleieselskap av elsparkesykler at deres mål er at sparkesyklene vil erstatte bilen for pendlere. Hvis dette argumentet er er bevist gjennom en spørreundersøkelse, og ikke bare en påstand, så vil dette styrke forretningsmodellen.

Realiteten er hvis elsparkesykler skal erstatte bilpendling så må de ha en rekkevidde kapasitet på minst 4-5 km. Og hvis de har det, avhenger det av hvor mye strøm det er igjen på batteriet i sparkesykkelen. Samtidig må infrastruktur være på plass. Det er ingenting som tilsier at bilen er erstattet med utleie-sparkesykkel.

“Jeg bruker den fra bussholdeplassen til jobb.

Jeg gidder ikke gå."

I et TV-intervju for en tid tilbake ble en ung mann intervjuet idet han skulle leie seg en sparkesykkel ved en bussholdeplass byen. Der ble han stilt spørsmålet om hvilken nytteverdi han så i elsparkesykkelen. Han svarte - “Jeg bruker den til jobb fra bussholdeplassen. Jeg gidder ikke gå." På bakgrunn av det som er oppsummert ser man ikke at det finnes et stort behov blant målgruppen. Målgruppen er de som kan defineres som mennesker som ønsker å komme seg raskt rundt i byen. Kanskje det er bare “nice to have”. Eller kanskje det er blitt litt kult. Så spørsmålet dukker opp igjen om vi rett og slett har skapt et behov. Men hvis man ser litt annerledes på det. Finnes det andre aktører i denne kabalen som kan ha behov for dette konseptet? Myndighetene har i det siste tiåret hatt høyt på agendaen å fremme innovasjon og miljøtiltak. Blir dette litt som i eventyret “Keiserens nye klær”? Har myndighetene latt innovasjon og miljø gå foran for enhver pris og ikke sett på dette med et kritisk øye?

Er myndighetenes beslutning at så lenge et konsept innebærer politisk korrekthet med begreper som miljø, bærekraft og innovasjon så er det fritatt for enhver kritisk vurdering.

Produktet/teknologi Utleiesparkesykler er utstyrt med smart teknologi som gjør at betaling skjer med letthet. De er enkle å bruke og kan frakte brukeren raskt til ønsket destinasjon. Skal man gi produktet litt kritikk så er det oppdaget etter noen alvorlige ulykker at hjulene er for små, noe som medfører problemer med å forsere ujevnheter i veibanen og som har resultert i alvorlige hodeskader. Ujevnheter i veibanen er det mange av, så man kan enten oppgradere veibanen, fortauer etc, eller kreve større hjul. Det siste alternativet er det rimeligste og bør settes som krav. Et viktig tiltak som ble innført i Trondheim i 2020 er en maksfart på 5 km/t. Det er usikkert om brukerne klarer å holde seg under 5 km/t. Politiet har mest sannsynlig ikke ressurser til å kontroll av dette. En fartssperre på sparkesykkelen ville vært en rimeligere løsning.

Product/Market Fit I dette konseptet vil man kanskje anta at konseptet/forretningsideen går inn under one-size-fits-all definisjonen. Dvs, fungerer forretningsmodellen i en by, vil den fungere i andre byer. Men det er ikke sikkert det er så enkelt. Hvis dette er et konsept som er adoptert fra andre land, er det ingen garanti for at det fungerer i Norge. Infrastruktur i byer er forskjellig. Hvis man tar utgangspunkt i at dette konseptet er importert fra utlandet vil man anta at det er blitt gjennomført en markedsundersøkelse og en “produkt/market fit”. Når man iverksetter en “product/market fit” starter man ofte med såkalt tidlige brukere. Dette er ofte en liten gruppe som tester ut en prototype. I denne forbindelse kan det være at det ikke fungerer optimalt, fordi det er først nå man går opp i stort volum at man ser om det er problemer som utarter seg. Mangel på infrastruktur for sparkesykler medførte at det ble vedtatt at det beste alternativet er at sparkesykler skal dele fortau med gående. Det ble som kjent en katastrofe.

Man bør veie for og imot. Det er mange elementer som spiller inn. Og man må stille spørsmål. Mange spørsmål. Det er da man kommer til en god løsning. Hva er miljøgevinsten? Hva med folkehelsa? (skader og mangel på mosjon). hva med infratruktur? Er det et behov, og er det sterkt nok eller blir det bare “nice to have”. Finnes det egentlig et reelt problem som skal løses og er det egentlig plass til denne?

Konklusjon Elsparkesykler har ikke dekket det behovet den var tenkt den skulle dekke, som først og fremst var å være et alternativ til pendling med bil og å bidra med en mer miljøvennlig bymiljø. Den har bidratt til mer strømbruk og gjort oss latere ved å være et alternativ til å gå eller sykle.

Men den har dekket et behov, og det er kommunenes behov for å finne innovative miljøvennlige løsninger som raskt kan rulles ut i bybildet, hvor kommunen slipper driftsansvar, og hvor markedskreftene får fritt spillerom. Kommunene kan slå seg stolt på brystet for å være både innovative og samtidig ha fokus på miljø og bærekraft uten for mye bruk av skattebetalernes penger. En win-win situasjon? Neppe.

Har vi skapt et behov som egentlig ikke finnes? Det har vi kanskje.

Med nye reguleringer som krav til bruk av hjelm, maksfart grense og teknologi som "struper" doningen til maks 5 km/t innenfor en definert periferi og andre begrensninger som vil komme etterhvert, vil kanskje interessen falle. Brukerne må kanskje gjennom en slitsom avvenningskur til de til slutt ikke ser noen nytteverdi. Behovet til sluttbruker ikke er stort nok til å gjøre stadig nye reguleringer på bruk ubetydelige.

Med regulering fra myndigheter som vil øke sikkerheten vil utleieselskapene få en utfordring, fordi deres forretningsmodell krever et visst volum og det krever vekst.

Jeg vil anbefale at å bruke beina for å komme seg fra A til B er sunnere for både kropp og sjel og som oftest ganske skadefritt.